fredag 5. april 2013

En fot foran den andre...


Ett års trening er nesten over. Nå venter eventyret, slitet og innlandsisen.

Lyden av to dekk over våt grus, nattsvarte oktoberkvelder med frost på bakken og et dansende lys fra hodelykta over myrene. Vonde muskler, knær og tær - alene i skogen.

På tur med Nokia og Goodyear
Alene med spørsmålene: Er jeg i god nok form? Har jeg nok grunnlag, nok erfaring og nok vilje? Kommer dette til å gå? Er det mulig å gå fra vestkysten til østkysten på Grønland  på ski - med en pulk på 65 kilo hengende bak?

Det er dummere folk enn meg som har gjort dette. Så det må da være mulig.

Slik har jeg tenkt mens dekkene som jeg har døpt "Nokia" og "Goodyear" har blitt luftet gjennom sommer- og høstkveldene. Når snøen endelig kom ble dekk byttet ut med ski og pulk. Sandsekker oppi pulken for å kjenne på vekta av 65 kilo mat, telt, sovepose og klær som skal være med over isen i mai. Time etter time, kilometer etter kilometer mens kroppen ble stadig mer vant til de nye bevegelsene og vekta som hang bak.

Jo da - dette kan gå. Sakte men sikkert kommer følelsen krypende - vi skal på tur.


Treningssamling på Røros, i snø og storm

Helgasamlinger med mine turkompiser - de andre tullingene som deler samme drøm som meg - har vært inspirerende og nyttige. Guidene som har gjort dette før har hatt nyttige råd og tips til treningsopplegg og utstyrsvalg. 

Gjengen jeg skal dele alt med gjennom hele mai er flotte, staute og trauste kvinner og menn. Sammen skal vi nok suse ned den siste bakken mot saltvannet på Grønlands østkyst en gang i slutten av mai. Solbrente, slitne, sultne og glade...






Trollheimen i januar



Heldigvis har jeg turkamerater som har vært ute en vinternatt før. Folk som har krysset Grønland og gått på ski til Sydpolen er gode å ty til når vinterfjellet lokker for å trene og bygge karakter.

Krype ned i soveposten mens januarkulda biter i nesen, nordavinden rusker i teltduken og vintermørket er så svart at du nesten kan tygge det. Følelse av å mestre, av å nyte vinteren, villmarkslivet og vær i alle former og fasonger. Good times.





På tur inn i Trollheimen

Heldigvis har jeg ei kone og en datter som heier på, og som holder ut med enn mann på godt over 40 som vil forfølge drømmen om å gå på en ordentlig skitur. Som har holdt ut med treningstimene, utstyrspraten, tankene og utgiftene.

26 døgn uten Facebook, mobiltelefon og en sofa å slenge seg nedpå om kvelden. Ingen varmekabler på badegulvet om morran, ingen varm dusj. Dårlig med rødvin og peiskos om kvelden.





Telttur om vinteren er topp når man planlegger og
forbereder seg


Men desto mer av real turmat, havregryn og sjokolade. Sure sokker, svette kropper og snorkende turkompiser inne i et lite telt - natt etter natt.

Men først og fremst hvite vidder, ski, sol, is og kulde. Naturopplevelsen - ensomheten - utfordringen. Følelsen av villmark, ekspedisjon og (forhåpentligvis) mestring. Lyset som skifter, formasjoner i snø og is. Alene med tanker, sanger som setter seg fast inni hodet ditt og et fellesskap der inne på en enorm isflate.

En fot foran den andre - en million ganger - to millioner?

 


Sånn: Lista er lagt, prosjektet er virkelighet og nå vet "alle" om det. Kanskje det gjør det lettere å gjennomføre - kanskje det gjør det vanskeligere. Det spiller ingen rolle. Jeg er så godt forberedt som jeg kan bli - tror jeg.




Jeg skal gå på ski over Grønland - basta bom.

Folk har gjort dette før. Så vanskelig kan det da ikke være. En fot foran den andre mange nok ganger - så er du der...

Eller?

mandag 1. april 2013

Trollene leker

Rinnhatten
Påskeskitur i Trollheimen 2013.

Et utrolig vær og føre. Å våkne i teltet til rypekakling er helsebot.
Utenfor et 10 cm lag med nysnø, og sol som er i ferd med å bryte gjennom skylaget.
På med skiene, og legge innover et urørt og hvitt vinterlandskap - det er å  leve det...
Trollhetta til venstre, Rinnhatten til høyre